Pust. pes. hikst.

Soundtrack: Queen - Don't stop me now

I dag testet jeg joggeformen. Kan ikke si jeg fant den, gitt... Visste du at det faktisk er mulig å få hold på venstre og høyre side av magen samtidig? Og, at dette er veldig langt fra behagelig?
Vel, det kan jeg skrive under på.

Men, jeg bommet bare med 50 meter på joggemål nr. 1, og det pga ævve i hele mageregionen. Såpass ævve at jeg sleit med den påfølgende oppoverbakken, faktisk.
Det irriterer meg at formen er så dårlig, men et sted må jeg vel starte, tenker jeg.
Neste gang tar jeg en hurtig gange-runde før jeg løper avgårde, i håp om å slippe ævven. Og, jeg skal da klare de 50 meterne ekstra og.

Runden jeg jogge/kravler tar ca. 15 minutter. Den består to lengre, flate partier med 200 meter oppoverbakke og omtrent tilsvarende nedoverbakke mellom disse. Forholdsvis greit sted å starte egentlig, for å finne igjen en kondis jeg ikke har sett snurten til siden ungdomsskolen.

Jeg må også investere i en passelig sports-BH for å holde muggene på plass, og antagelig er en bukse som ikke konstant sklir ned også en god tanke.

For øyeblikket tenker jeg bare "ARGH ARGH VIL IKKE", men jeg vet jo at jeg må. Jeg håper bare det blir lettere etterhvert, dette mosjonsgreiene. Å presse seg selv til man ikke har pust igjen og middagen kommer opp igjen, det føles liksom så unødvendig. Særlig når hele kroppen er ganske lemster fra før av, etter å ha stått krokbøyd over verandaen i noen timer for å først pensle på terrasserens og så kjøre over med høytrykksvasker, hvor forlengelsesskaftet manglet.
Men, ble pent, så da får det ikke hjelpe at ryggen er skjeiv og kroppen er klar for senga.

Sliten i dag. Bra tegn.

Ingen påskeferie for fiskebollene

Jo, helt egentlig hadde jeg tenkt å ta meg påskeferie. Ikke mase med noen ting... Tilbringe noen late dager på hytta sammen med mannfolket og svigers.

Det viser seg bare at man visstnok må fortjene å sitte latsabb med bok i sofaen på hytta! Og for å gjøre seg fortjent til slike aktiviteter, må man bestige nærmeste åskam. Visstnok for å beundre utsikten.

Joa. Vanntårnet i Vestby er sikkert lekkert det. Men å humpe seg opp en uendelig bakke (som antagelig var et sted mellom 800-1000 meter), relativt bratt sådan, bare for å se et vanntårn og flere åser innhyllet i dis, sto ikke helt til innsatsen.

Jeg oppdaget da også at utholdenhet ikke er helt min styrke. For øyeblikket tror jeg ikke jeg har noen styrker i det hele tatt, men det er en annen sak.

Det er også en evighet siden jeg anstrengte meg såpass at hodet suset og hjertet gikk med dobbeltpedal på basstromma. Antagelig bør jeg gjøre dette litt oftere, sånn at grensene gradvis flyttes for hva jeg orker. Men, det er så utrolig lite fristende å pese som en svart hund i sola.

Kjempeslask og tidsteit

Forrige uke gikk ikke helt som planlagt. Total sum av fysisk aktivitet? Ca. halvparten av det jeg opprinnelig tenkte.

Det viser seg at jeg har et lite problem med å styre den tiden jeg har til rådighet. Og lar meg overkomme av ting som gnagsår og vondt i genseren. Ganske så slappe saker, med andre ord.
Jeg tror jeg må gå mer drastisk til verks, sette opp strenge tidsrammer for å rekke alt. Kanskje til og med tvinge gubbeluren til å lage middagen et par dager, han og. I dag lagde han sin første omelett og det gikk over all forventning. Ergo bør det være overkommelig at vi deler på de tingene som MÅ gjøres, men som dessverre stjeler mye tid.

Jeg er egentlig motstander av sånne ting som maser på meg, men antagelig må jeg sette mobilen til å pipe når det er på tide å røre på fiskebollene.

Og... jeg merker jeg er ganske oppgitt over kondisen. Jeg tar det som et nederlag at jeg blir sliten og hivet etter pusten, og ser ikke helt hvordan det noen gang kommer til å bli bedre. Hvor finner jeg av-knappen for selvmedlidenhet tro?

Ufrivillig start

Antifiskebolleprosjektet fikk en ufrivillig start i dag.

Selv om vi nå snart snakker april, og kaprifolene burde blomstret fritt (eller... krokusene er kanskje først ute), så lå det et tykt lag kaldt og hvitt vintersnørr på bakken da jeg sto opp.

Jaja, big deal... Men det ble mer utover dagen. Og snille snømåkemannen la igjen en fin snøport til oss i innkjøringa også.

Derav... 40 minutter med heftig banning og snøskyfling. At det ligger hauger større enn huset vårt på alle kanter, ga litt ekstra piff til måkingen, da det kreves litt futt for å slenge snøen oppå toppen. 

Resultatet? En gjennomvåt fiskebolle. Antagelig mye på grunn av at snøen fortsatt lavet ned. Jeg tror forresten også at jeg har funnet igjen magemusklene mine. Det er i det minste noe i mageregionen som er tilnærmet stølt. Det er ikke så greit å avgjøre, da jeg ikke har sett nevnte magemuskler på noen år. Kanskje de er i syden sammen med resten av laksene?

Er jeg riktig heldig, blir det en omgang måking til senere i kveld, når gubbeluren kommer tilbake. Og, fordi det liksom ikke blir nok, så må jeg nok ut i morgen også, om ikke annet for å forminske haugene oppå blomsterbedene mine, sånn at de stakkars krokusene får litt starthjelp.

Nok er nok!

Du vet du ligger dårlig an når du kaldsvetter av tanken på badevekta. Når du faktisk ikke syns vinteren er så ille fordi ikke innbyr til offentlig bading, og du foretrekker slappe joggebukser fremfor jeans som bare ikke vil sitte der de skal fordi du har feil ratio mellom livvidde, rumpe og lår.

Nok er nok. Denne fiskebolla lengter ikke etter havet, den lengter etter sitt opprinnelige, fastere opphav. 

Jeg røyker ikke og drikker svært sjeldent. Men det hjelper så lite når jeg foretrekker sofaen og bilen fremfor aktivitet. At jeg fra naturens side tilhører den gruppen som ikke kan lukte på en sjokolade uten å ese ut byr også på sine utfordringer. Særlig siden jeg sjeldent nøyer meg med å lukte på sjokoladen.

Min gode kollega Marius har Ingen Unnskyldninger (TM), og det syns jeg jommen meg er en god tanke. Herved erklærer jeg at det blir andre boller her i gården også. Sofapoteteri skal kuttes ned til det minimale (Live at the Apollo, Frustrerte Fruer og Ugly Betty utgjør tre timer i uka, det bør gå bra). Sier noen "sjokolade", skal jeg svare "nei, der har jeg ikke vært", og ikke minst, denne fiskebolleræven skal røre på seg hver dag!

Målet

Rom ble ikke bygget på en dag. Jeg våkner heller ikke neste uke med svulmende muskler og trenger helt ny garderobe. 

Jeg skal derimot passe på hva jeg dytter i meg, og finne alternative nommies til lørdagskvelden, slik at jeg holder meg unna den giftige sjokoladen. Mer grønnsaker, mindre raske karbohydrater. 

Så... aktiviteter som skal bedrives:

* fiskeboller er ikke effektive fettforbrenningsmaskiner. For å bote på dette først som sist skal jeg ha to styrketreningsøkter i uka nedi kjelleren. Nei, jeg skal ikke lempe zombier rundt omkring, vi har et treningsrom der. Som oppvarming skal jeg lide meg gjennom 15 minutter på sykkelen, selv om jeg syns det er mer spennende å se gresset gro.

* kondisen er på et lavmål. Derfor skal jeg ut, ut, ut! Er det noe vi har mye av her, er det opp og ned-bakker. Her hvor jeg bor heter det Høneberget. Når det gjelder den første biten, kan jeg ikke forklare den, men den siste kommer nok av at vi ligger på toppen på øya. Det betyr fin utsikt, men også at jeg nærmest dauer fra bussholdeplassen og hjem. Ultimate målet? Å jogge opp disse bakkene, uten større besvær.

Fire ganger i uken, i hvert fall nå til å begynne med, skal jeg gå og småjogge en rask tur på minst 40 minutter. Tre av disse turene kan gjerne være hjemturen fra toget i sentrum (altså, ikke ta bussen hjem), da dette innebærer 50 minutters gange i varierende oppovergrad. 

Kanskje jeg er overoptimistisk, men håpet er å til høsten kunne jogge en runde i skogen bak huset, uten at det kjennes som om noen har tenkt å drepe meg. Kanskje jeg til og med klarer å jogge den den riktige veien, ikke gå motstrøms som jeg gjør nå for å unngå den bratte fiskebolledødarbakken.

På papiret ser dette riktig så bra ut jo!

Hva syns du, Marius? Er jeg en verdig disippel?