Pust. pes. hikst.

Soundtrack: Queen - Don't stop me now

I dag testet jeg joggeformen. Kan ikke si jeg fant den, gitt... Visste du at det faktisk er mulig å få hold på venstre og høyre side av magen samtidig? Og, at dette er veldig langt fra behagelig?
Vel, det kan jeg skrive under på.

Men, jeg bommet bare med 50 meter på joggemål nr. 1, og det pga ævve i hele mageregionen. Såpass ævve at jeg sleit med den påfølgende oppoverbakken, faktisk.
Det irriterer meg at formen er så dårlig, men et sted må jeg vel starte, tenker jeg.
Neste gang tar jeg en hurtig gange-runde før jeg løper avgårde, i håp om å slippe ævven. Og, jeg skal da klare de 50 meterne ekstra og.

Runden jeg jogge/kravler tar ca. 15 minutter. Den består to lengre, flate partier med 200 meter oppoverbakke og omtrent tilsvarende nedoverbakke mellom disse. Forholdsvis greit sted å starte egentlig, for å finne igjen en kondis jeg ikke har sett snurten til siden ungdomsskolen.

Jeg må også investere i en passelig sports-BH for å holde muggene på plass, og antagelig er en bukse som ikke konstant sklir ned også en god tanke.

For øyeblikket tenker jeg bare "ARGH ARGH VIL IKKE", men jeg vet jo at jeg må. Jeg håper bare det blir lettere etterhvert, dette mosjonsgreiene. Å presse seg selv til man ikke har pust igjen og middagen kommer opp igjen, det føles liksom så unødvendig. Særlig når hele kroppen er ganske lemster fra før av, etter å ha stått krokbøyd over verandaen i noen timer for å først pensle på terrasserens og så kjøre over med høytrykksvasker, hvor forlengelsesskaftet manglet.
Men, ble pent, så da får det ikke hjelpe at ryggen er skjeiv og kroppen er klar for senga.

Sliten i dag. Bra tegn.

Ingen påskeferie for fiskebollene

Jo, helt egentlig hadde jeg tenkt å ta meg påskeferie. Ikke mase med noen ting... Tilbringe noen late dager på hytta sammen med mannfolket og svigers.

Det viser seg bare at man visstnok må fortjene å sitte latsabb med bok i sofaen på hytta! Og for å gjøre seg fortjent til slike aktiviteter, må man bestige nærmeste åskam. Visstnok for å beundre utsikten.

Joa. Vanntårnet i Vestby er sikkert lekkert det. Men å humpe seg opp en uendelig bakke (som antagelig var et sted mellom 800-1000 meter), relativt bratt sådan, bare for å se et vanntårn og flere åser innhyllet i dis, sto ikke helt til innsatsen.

Jeg oppdaget da også at utholdenhet ikke er helt min styrke. For øyeblikket tror jeg ikke jeg har noen styrker i det hele tatt, men det er en annen sak.

Det er også en evighet siden jeg anstrengte meg såpass at hodet suset og hjertet gikk med dobbeltpedal på basstromma. Antagelig bør jeg gjøre dette litt oftere, sånn at grensene gradvis flyttes for hva jeg orker. Men, det er så utrolig lite fristende å pese som en svart hund i sola.

Kjempeslask og tidsteit

Forrige uke gikk ikke helt som planlagt. Total sum av fysisk aktivitet? Ca. halvparten av det jeg opprinnelig tenkte.

Det viser seg at jeg har et lite problem med å styre den tiden jeg har til rådighet. Og lar meg overkomme av ting som gnagsår og vondt i genseren. Ganske så slappe saker, med andre ord.
Jeg tror jeg må gå mer drastisk til verks, sette opp strenge tidsrammer for å rekke alt. Kanskje til og med tvinge gubbeluren til å lage middagen et par dager, han og. I dag lagde han sin første omelett og det gikk over all forventning. Ergo bør det være overkommelig at vi deler på de tingene som MÅ gjøres, men som dessverre stjeler mye tid.

Jeg er egentlig motstander av sånne ting som maser på meg, men antagelig må jeg sette mobilen til å pipe når det er på tide å røre på fiskebollene.

Og... jeg merker jeg er ganske oppgitt over kondisen. Jeg tar det som et nederlag at jeg blir sliten og hivet etter pusten, og ser ikke helt hvordan det noen gang kommer til å bli bedre. Hvor finner jeg av-knappen for selvmedlidenhet tro?